Det virkelige problemet med konvergens
Cornelius Hunter; 25. mai 2017
(Oversatt herfra)

Bilde 1: Eks. på 'konvergent evolusjon'

Biologi er fylt med forekomster av konvergens - gjentatte design i fjerne arter. Pungdyr og placenta-dyr, for eksempel, er pattedyr med forskjellig reproduktiv design (placenta-dyr har betydelig vekst i det embryonale stadiet knyttet til næringsrik rike mage, mens pungdyr ikke har noen placenta og opplever betydelig utvikling etter fødselen), men ellers med mange lignende arter.

Den flyvende pungdyret og flyvende ekorn har for eksempel særegne likheter, inkludert deres flygehud (coats) som strekker seg fra håndleddet til ankelen, noe som gir dem muligheten til å glide-flyve lange avstander. Men evolusjonister må tro at disse karakteristiske likhetene utviklet seg separat og uavhengig, fordi man er et pungdyr og det andre er et placenta-dyr, og de to gruppene må ha delt seg mye tidligere i evolusjonær historie. Enkelt sagt, evolusjonens tilfeldige mutasjoner må ha duplisert dusinvis av design i disse to gruppene.

Det er litt som lynnedslag slår ned to ganger {med akkurat samme effekt -oversetters tilføyelse}, men for evolusjonister - som allerede har akseptert ideen om at ekorn og alle andre arter for øvrig, oppsto ved tilfeldige mutasjoner - er det ikke vanskelig å tro. Det skjedde bare to ganger i stedet for én gang (eller mange ganger, i tilfelle av veldig mange konvergenser).

Det som ofte ikke forstås av evolusjonister eller deres kritikere, er at konvergensen utgjør et helt annet teoretisk problem. Enkelt sagt, et grunnleggende bevis og motivasjon for evolusjon er mønsteret av likheter og forskjeller mellom de ulike artene. Ifølge denne teorien faller arten inn i et evolusjonært mønster med stor presisjon. Arter på samme gren i livets evolusjonære tre deler et nært forhold gjennom vanlig avstamning. Derfor deler de likheter med hverandre mye mer konsekvent enn med arter på andre grener.

Dette er et veldig spesifikt mønster, og det kan brukes til å forutsi forskjeller og likheter mellom arter gitt kunnskap om hvor de er i det evolusjonære tre.
Konvergens ødelegger dette mønsteret. Konvergens avslører slående likheter over ulike grener . Dette gjør at evolusjonister sliter med å finne ut hvordan det billedlige lynet kunne slå ned to ganger {med akkurat samme effekt -oversetters tilføyelse}, som illustrert i et nylig symposium :
Indikerer konvergens primært tilpasning eller begrensning? Hvor ofte skulle konvergens forventes? Er det generelle prinsipper som gjør at vi kan forutsi hvor og når og gjennom hvilke mekanismer konvergerende evolusjon skulle oppstå? Hvilken rolle spiller naturhistorien for å fremme vår forståelse av generelle evolusjonære prinsipper?

Det er ikke et godt tegn på at evolusjonistene i det 21. århundre fortsatt er forvirret av konvergens, som er uheldig i biologi, og hvordan det kan oppstå. Dette er absolutt et problem for teorien.
Men et mer grunnleggende problem, som evolusjonister ikke har regnet med, er at konvergensen bryter med det evolusjonære mønsteret. Uavhengig av tilpasning versus begrensnings- forklaringer, og eventuelle andre mekanismer evolusjonister kan eller vil forestille seg, forblir det grunnleggende faktum: et fundamentalt bevis og prediksjon av evolusjon blir forfalsket. Arten faller ikke inn i det forventede utviklingsmønsteret.

Bilde 2. Forklaring og eks. på 'konvergent evolusjon'

Svikt i grunnleggende forutsigelser - og dette er en alvorlig svikt - er fatal for vitenskapelige teorier. Det etterlater utviklingsteorien ikke som en vitenskapelig teori, men som en ad hoc fortellings-øvelse. Artene avslører det forventede utviklingsmønsteret - unntatt når de ikke gjør det. I disse tilfellene viser de et annet mønster.

Så uansett hvor du posisjonerer deg selv i denne debatten, prøv å forstå at forsøk på å forklare konvergens under evolusjonsteorien, som er viktig i normal vitenskap, ikke gjør noe for å rette opp det underliggende teoretiske problemet, som er ødeleggende.

Tager: Evolusjon; Intelligent Design.